Georg Ph. Telemann, en encyklopedisk musiker

For noen tiår siden var Georg Philipp Telemann (1681 – 1767) en fotnote i musikkhistorien, nevnt bare på grunn av sin enorme produksjon. Som et underforstått tegn på at vi nå har nådd et høyere stadium ble det dessuten ofte skrevet om Telemann at han i sin samtid faktisk overskygget selveste Bach. Men synet på Telemann har endret seg. Mange vet nå at han ikke bare var blant 1700-tallets store begavelser, men at han ga viktige impulser til utviklingen på flere av musikkens områder.
Telemann var en opplyst og bredt orientert mann, med en meget stor kontaktflate. Som komponist var han langt på vei autodidakt. Han var også mulitinstrumentalist, sanger (baryton) og poet. Hans nærmest encyklopediske innsats som komponist kan bare sammenlignes med de største filosofer og kunstnere i opplysningstiden.
Telemanns karriere startet allerede i studietiden i Leipzig. Av borgermesteren fikk han i oppdrag å levere kantater for Thomaskirken og Nikolaikirken. Siden hadde han stillinger i Sorau, Eisenach og Frankfurt (1712, Kapellmeister, Barfüsserkirche). I 1721 kom han til Hamburg og han ble straks en sentral skikkelse i både kirke- og teatermusikken. I 1722 ble han invitert tilbake til Leipzig, og til den viktige stillingen som Thomas-kantor. Han benyttet heller anledningen til å få bedre betingelser i Hamburg. Etter dette fikk hans gode venn Johann Sebastian Bach stillingen i Leipzig.
Kirkemusikk, både pasjoner, oder, oratorier, messer, salmer, motetter, osv, utgjør en stor del av Telemanns produksjon. Det antas at han komponerte ca. 1400 kantater. Store deler av denne produksjonen er lite kjent. Noen av kantatene fra Der Harmonisher Gottes-Dienst (HGD) har likevel blitt fremført siden Bärenreiter utgav 4 av dem i 1930. I 1953 utgav samme forlag v/Gustav Fock hele samlingen.

Stilskaperen
Som komponist lærte Telemann å skrive i både italiensk, fransk og tysk-kontrapunktisk stil, men han var seg tidlig bevisst at hans prosjekt skulle være å blande disse teknikkene og dermed bidra til å skape en ny tysk stil. Det skjedde ikke minst i hans polyglotte operaer. Telemanns blandede musikk vakte stor begeistring. Omtrent samtidig med at HGD kom ut, skrev poeten Christian Friedrich Weichmann (1698 – 1770) i Poesie der Nieder-Sachsen (3. Theil 1726, 284ff) et dikt der de berømte tyske musikerne Kuhnau, Kaiser, Händel, Petz og Pepusch fremheves. Så avsluttes diktet slik:

So muss Venedig, Rom, Paris und London sagen
Die besten Meister sind in Teutschland zu erfragen.
Wer aber wundert nicht dass man in Telemann
Gleich als im Mittelpunct diess alles finden kann?

I Johann Matthesons Grundlage einer Ehrenpforte, fra 1740, stilles det ikke noe spørsmål lenger. Han konstanterer:

Ein Lully wird gerümht; Corelli lässt sich loben,
nur Telemann allein ist über’s Lob erhoben.

Det gir uttrykk for den rådende oppfatningen på midten av 1700-tallet; Lully og Corelli var kanonisert – de personifiserte fransk og italiensk musikk -, men Telemann var den ledende tyske komponisten i en ny, blandet stil som stadig flere anså som høyerestående. Denne musikken skulle være naturlig, sangbar, behagelig og ikke for komplisert eller overdrevent virtuos. Quantz skrev, som siste paragraf i sin berømte bok Versuch einer Anweisung die Flute traversiere zu spielen (Berlin 1752), at denne stilen, der det beste fra italiensk og fransk tradisjon var føyet sammen, snart ville vinne tilslutning fra alle folkeslag.
Et lett gjennkjennelig trekk ved Telemanns musikk er den ideomatiske måten han bruker instrumentene på, spesielt i obligatpartier. Det gjelder ikke minst blåseinstrumenter. Han bruker ikke bare instrumentenes karakter og klang i forhold til stykkets affekt, men med sin grundige kjennskap til instrumentets muligheter og begrensninger får han frem, til stor begeistring for mange musikere, en “naturlig” virtuositet.
FTh

Legg igjen en kommentar